Tro, misbruk, makt, egoisme, utnyttelse og bedrag

I år, 2021, er jeg 68 år og ser tilbake på livet i all sin enkelthet, eller kanskje i all sin underfundighet. Erfaringene har vært mange, gode og dårlige, selv med den utviklingen som har vært fra 1953. Fra den enkle tiden foran radioapperatet hvor Dicke Dick Dickens skapte spenninger og forventninger til de godes kamp over det onde, til dagens superraske samfunn hvor vitenskap og utvikling har skapt nye folkesykdommer. Stress, missbruk og avvik er blitt en del av hverdagen. Ikke minst har koronatiden de siste 2 år, satt sitt preg på det livet vi lever.

Oppe i alt dette, ser vi hvordan politikk, tro og religion skaper krig og uro, helt utover det som er de fleste religioners læresetninger. Verden syder av trosretninger og maktbehov, hvor det ”vanlige” menneske utnyttes til egenvinning, basert på den ene ”sannhet” og trusler om fortapelse. Og vi tror…, som vi har gjort siden tidenes morgen. Vi føyer oss inn i rekken av ”troende” som beriker de ”lærde”, presteskapet og dets ledere. Historien om presten som tar kollektkurven inn på kontoret, kaster pengene mot taket, og sier: ”Nå får du ta det du skal ha Gud, så tar jeg det som faller til jorden!”, skulle illustrere hva jeg mener.

Verden flommer over av ”religioner og trosretninger”, det ville kreve en egen bok bare å navngi alle, men hovedretningene er kristendom, jødedommen, buddhisme, hinduisme, islam og humanismen.

Religion er en fellesbetegnelse for ulike trossystemer og kulturelle handlingsmønstre som forutsetter at virkeligheten omfatter mere enn det fysiske. Religioner presenterer gjerne svar på menneskers eksistensielle undring, og inkluderer som oftest tro på Gud/Guder eller andre overfysiske vesener. Dette skiller «religion» fra «livssyn» som ikke nødvendigvis inneholder tro på noe ikke fysisk. Mange mennesker regner seg selv som religiøse, fordi de tror på en Gud eller overnaturlige vesener, selv om de ikke er tilknyttet noen spesifikk religion. Forskning på religion kalles for religionsvitenskap, uten at den har gitt noen klare svar til nå.

Vi tror fordi vi forventer et eller annet, paradis, nytt liv etter døden, jomfruer i himmelen og lignende. Egoismen blomstrer og ”kjærlighet” eksisterer kun innen egne kretser, mens alt utenfor ”vår lille verden”, er de ondes verk. Prestens svoveltaler og taler om forherligelse, skaper frykt og underdanighet, slik det har gjort i årtusener. Vi snakker med våre ”Guder” i bønn for å oppnå goder i dette livet, og i det neste, for de som tror på det, og igjen, egoismeguden slår til. Noen blir også snakket til, de hører Gudens stemme, men i min enfoldighet, kalles dette for schizofreni. Det å oppleve en virkelighet som ikke eksisterer.

Vi ser et ”presteskap” som i troens navn, beriker seg på menneskes uvitenhet og behov for å ha noe å tro på. Utnyttelse av sine ”undersotter” i sine poster som ”hellige personer”. Bedrageri og svindel til fordel for seg og sine egne, alt bak dekke til den rette tro. Mens vi, vi godtroende, som ”ser” med lukkede øyne, toer (eller folder) våre hender, i håp om et paradis og et lykkelig liv etter døden. Vi bare tror og tror, uten å vite noe. Vi drukner oss selv i glansbilder av noe som andre har skapt for å berike seg selv. Min far sa alltid; ”Du skal ikke tro, du skal vite.”

Når vitenskapen ikke kan legge fram gode nok bevis på religioners påståelser, oppstår nye ”religioner” som kalles livssyn. Med ledere og undersåtter, på lik linje med mye vi har sett før. Årskonferanser i overdådige lokaler og med sine egne ”bibler” og publikasjoner for slag. Vi ser halleluljaprester i beste sendetid på tv, som frelser og gir syndsforlatelse om du bare betaler. Mennesker fra samme trossamfunn som begår felles selvmord i troen på sine ledere. Prester som utnytter sine kvinnelige undersåtter og barn seksuelt, som et ritual mot den gode tro. Og vi, vi tror og tror.

Vitenskapen har forbløffet verden med dens utvikling, ikke bare på det tekniske, men også med forskning på livet og opprinnelsen av universet. Håndfaste og beviste resultater, uten noe hokus pokus. Planetenes innvirkning på jorden og alt som lever her. Et solsystem og univers i en uendelighet, hvor små endringer kan være katastrofale. Vi styres av solen og månen som gir mulighet for et liv på Tellus (jorden), av atmosfæren og vannet som gir oss livsgrunnlag og et håp om videre eksistens. Selv om vi etter beste evne, prøver å ødelegge alt omkring oss med tro, krig, forurensning og produksjon av det vi tror vi har bruk for, for å tilfredsstille vår egoistiske livsstil, mens moder jord prøver å rette på våre feil og gi oss klare varsler om at endringene kommer.

Selv tror jeg på menneske, på det gode og det vonde inne i oss som danner livet vi lever. På forskjellen oss i mellom som skaper variasjon, glede og fortvilelse. Det er livet vi lever, fra begynnelse til slutt.

 Vi har fått tildelt vår rasjon av livet, i en bøtte som lekker jevnt og trutt. Noen med et litt større hull enn andre. Til slutt, bruker vi den siste rest av livets vann, i vår bøtte med liv, til å slukke vår egen livsgnist og ta farvel. Vi kan ikke gjøre noe fra eller til, verken med tro, vitenskap eller annet.

 Vår bøtte er tom, og det var det.

Vi har fylt vår misjon her på jorden, på godt og på vondt, så nå er det andre som må overta der vi sluttet. Vi ”lever” videre i andre som minner til vi blir glemt, og som et gen som vaskes ut med tiden. Det er dette livet vi må ta vare på, ikke på det i paradis, ikke på det i det neste liv, eller annet som loves oss i en uvirkelig tro.

Til slutt noen ord om livet generelt…

 

Livet e no berre dar….

Av V P Midtun

Eg gjekk ned på stranda og grubla på livet, og det e nok meir enn eit pust i sivet.
Det e som ringar i blikk stille vatten, som spreiar seg ut i sommarnatten.

Den næraste ringen der steinkastet falt, e barndomstie, då rekk me rundt alt.
Den andre ringen e ungdommens stund, og framleis e bølgane trillande rund.

Den tredje ringen den brytar litt opp, me rekk ikkje lenger rundt bølganes topp.
Nokon vel vegen mot trygghet på strand, og andre blir eten av havgudens vann.

Nokon blir omgjort til damp ut av sola, og kanskje dryp ned og blir litt av ein Cola.
Nokon blir tårar på alderdoms kinn, når alder og slit krev livet ditt inn.

Den fjerde ringen den e ikkje der, for den blei borte i dårleg vær.
Då rusla eg heim, eg var ferdig på stranda. då høyrde eg svakt, i sivet det anda.

TA VARE PÅ DEG SELV OG DINE


Lureri