Får medalje – 23 år etter han reddet Troy

Vi skal helt tilbake til 1998 for hendelsen, som i år vil gi Jon Vidar Rønningen Forsvarets innsatsmedalje. Han reddet sin beste venn og teampartner hunden Troy fra en mulig død, da patruljen ble angrepet av pansergranter.

PUBLISERT 5. MAI 2021 Tekst: Jostein Røraas, Forsvarets veterantjeneste • Foto: Forsvaret og privat Oppdatert: 5. mai 2021.

Rønningen kom ned til Libanon som patruljehundefører i kontingent 39 i 1997. Han var en av de siste som forlot Libanon da Norge trakk seg ut i 1998. Norske soldater hadde da vært i landet i 20 år.

Den norske bataljonen (Norbatt) hadde et stort ansvarsområde, og Rønningen var en av ti patruljehundeførere som skiftet på å gå patruljer. Som regel var de en uke ute på natt- og bypatruljer, og en uke på kennelen.

Det var en helt vanlig natt til 16. september 1998, da Jon Vidar og hunden Troy skulle ut på patrulje i byen Blatt. Dette var deres nattpatrulje nr. 140.

Før de dro ut på patrulje, ble det alltid holdt en brief fra lagfører, og en fra hundeførere. Her gikk de gjennom ruten de skulle gå, ulike scenarioer som kunne skje, og hvilke handlinger det ville utløse.

Hundeførers brief ble bestandig avsluttet med at «hvis noe skulle skje med hunden, så husk at den er en medsoldat, og skal behandles deretter»

JON VIDAR RØNNINGEN

Patruljen på fem mann dro ut ved 21-tiden. Troy og Jon Vidars hovedoppgave var å gå i front av patruljen og klarere fremover. Hundens gode hørsel og luktesans gjør at patruljen har mye bedre kontroll og oversikt over området de beveger seg i.

Alle de andre soldatene i patruljen hadde sine faste roller, og ved hjelp av nattoptikk hadde de samlet sett god kontroll.

Jon Vidar Rønningen og Troy i Libanon.

Pansergranat rett over hodene

– Etter at vi kom frem til et avtalt punkt, skulle vi trene på hvordan vi skulle reagere hvis man blir beskutt. Dette var noe vi trente en god del på, slik at hvis noe skulle skje visste alle hva de skulle gjøre.

Troppssjef Jens Torp og en medsoldat kom for å hente dem og samtidig se på denne tilbaketrekningsdrillen.

– Troy og jeg hadde vært med på denne drillen flere ganger tidligere, og etter en gjennomføring ble hunden plassert i kjøretøyet som kom for å hente oss. Jeg og medsoldaten sto ved siden av hverandre, ikke langt fra kjøretøyet, beskriver Jon Vidar.

Trening på kontaktdrill på dagtid, på samme sted de ble beskutt i Blatt.

Plutselig kommer det en 120mm svensk Bofors pansergranat rett over hodene deres, og går inn i fjellveggen like ved. Rønningen forstod ikke umiddelbart hva som skjedde, men så hørte han troppssjef Torp rope: «Tatt under ild, tatt under ild, kom dere i gabion!» (gabion = dekning/hull i bakken).

Før hundefører Rønningen rekker å reagere, har den israelske Merkava-stridsvognen klart å avfyre neste granat. Denne lander om lag 7 meter fra ham, og han blir slått i bakken.

– Jeg husker alt støvet, lukten og kollegaen min som ligger på bakken med smerter etter å ha blitt såret. Mens vi ligger på bakken, ser jeg noen komme gjennom skyen av støv og røyk for å hente oss, erindrer han.

Bypatrulje i byen Chebaa.

Torp og noen medsoldater tar med seg den sårede i dekning, mens Rønningen roper at han må hente Troy. Patruljen kommer seg i sikkerhet i gabion, som er et hull i bakken med takplater og sandsekker over.

Idet han får stablet seg på beina, merker han at han har problemer med å se rett frem. Øynene går hurtig frem og tilbake, og det piper i ørene.
– Jeg er like ved bilen når jeg ser tredje pansergranat komme rett mot meg, og alt går i «slow motion».

Det er åpent der han er, men han får kastet seg ned i et hjulspor etter en pansret vogn. Granaten lander 15 meter fra ham, og like ved bilen hvor Troy sitter i buret sitt.

Jeg bestemmer meg for at det er nå eller aldri. Jeg reiser meg opp og spurter mot bilen.

JON VIDAR RØNNINGEN

I bilen ligger det en rød lysrakett han hurtig får skutt opp. Den indikerer til egne FN-styrker og israelerne at patruljen blir beskutt. Så kaster han seg inn i bilen igjen for å hente ut Troy. De to springer deretter mot gabion. Der hiver Rønningen partneren sin ned først og stuper selv etter.

 Troppssjefen og resten av patruljen har nå startet førstehjelp på den sårede kollegaen.

Ikke lenge etter kommer det et pansret Sisu personellkjøretøy i stor fart og får hentet ut patruljen. De blir kjørt opp til det norske hovedkvarteret på Falkehøyden hvor et stort støtteapparat venter.

Det ble raskt konstatert at den sårede måtte fraktes med helikopter til Naqoura, der FN hadde sitt sykehus.

Jon Vidar Rønningen og Troy.

Israel var tidlig ute og beklaget denne hendelsen. De var sikre på at patruljen med Rønningen og Troy var den libanesiske gerilja- og motstandsbevegelsen Hizbollah.

– Der og da har du ikke tid til å føle så mye annet enn at man må gjøre det man er trent til å gjøre. Denne natten gjorde alle patruljemedlemmene nettopp det, og det kan godt være at det er derfor det gikk så bra som det gikk.

Med tjenestehund på oppdrag

Forsvarets hunder er et svært godt hjelpemiddel som øker egen sikkerhet betraktelig. De har en enorm god luktesans, og hører langt bedre enn oss mennesker.

Forsvarets hundeskole bruker mye tid og ressurser på å trene opp hunder. Det er en grundig seleksjon av hundene, hvor de finner individer som er egnet for bruk i Forsvaret. Det blir da hundeførerens oppgave videre, og trene og videreutvikle disse hundene.

Jon Vidar Rønningen og Troy.

– Min tjenestehund Troy var ikke bare viktig for meg, den var viktig for hele patruljen. Vi var et «team» som skulle ut og gjøre et oppdrag. Det var enkelte soldater som vegret seg for å gå ute i fjellområdene og terrenget om natten om det ikke var hund med. Når du er med en hund nærmest døgnet rundt, får man et spesielt forhold. Det er nok ikke uten grunn vi sier at hunden er menneskets beste venn.

– Jeg var mer redd for tjenestehunden min, enn for mitt eget liv. Han sto hjelpeløst innesperret i et hundebur og måtte hentes ut. Jeg kan forstå at enkelte synes det er rart å skulle ta en risiko for en hund, men hundene i Forsvaret er å betrakte som en medsoldat og skal behandles deretter. Samtidig vil jeg poengtere at det samholdet og vennskapet man får til en hund er unikt.

Soldatene ble evakuert ut av området og fikk oppfølging fra støtteapparatet på Falkehøyden, hvor det norske hovedkvarteret lå.

– Da jeg kom tilbake til kennelen på formiddagen dagen etter, ble jeg møtt av troppsjef Lars Mikael Gaupset. Han har mange års erfaring som tjenestemann i politiet, og han var en meget god støttespiller og samtalepartner. Lars ville at jeg skulle ut og gå på nattpatrulje igjen i samme område så fort som mulig, da han mente det var til mitt beste. Jeg husker at jeg ville la det gå noen dager, men nå etter som årene har gått var dette uten tvil en riktig og klok avgjørelse av min troppsjef. Jeg gikk samme patrulje 18. september.

Videre oppfølging

Et halvt år etter hendelsen ble patruljen en del av et prøveprosjekt, der FN-soldater ble samlet på Bæreia på Kongsvinger. Den gang var Bæreia et krigsinvalidehjem, og det var flere veteraner fra andre verdenskrig som var samlet der.

– Dette gjorde et sterkt og spesielt inntrykk, husker jeg. De hadde virkelig kjempet og ofret mye for landet vårt, så det var med ydmykhet og ærbødighet at vi møtte og fikk høre deres historier. I dag er Bæreia Forsvarets veteransenter, noe jeg virkelig er glad for. Der har de personell med fagkompetanse og utrolig mange gode tilbud. Man får truffet og snakket med personer som har vært med på alvorlige hendelser. Det gjør at man forstår hverandre bedre, i stedet for å snakke med venner og bekjente som ikke har noen relasjon til Forsvaret. Disse har heller ikke den samme forståelsen av hvordan det er å jobbe i internasjonale operasjoner.

Jon Vidar Rønningen og hunden Saga, med Sølen i bakgrunnen. – Dette er min rekreasjon, sier Rønningen.

I dag er Jon Vidar Rønningen ansatt i Forsvaret. Han tenker ikke så ofte på hendelsen, men glemmer den aldri. Sammen med sin samboer Ann Iren Hammertrø jobber Rønningen også som brannkonstabel i Fosen brann- og redningstjeneste. Han understreker viktigheten av en debrief etter alvorlige hendelser, slik at alle som har behov for det kan få snakket ut.

– Selv har jeg jobbet to år som hundefører i utlandet, og jeg er veldig glad for at jeg jobber i Forsvaret den dag i dag. Det er nok verre for de som kommer hjem etter en operasjon i utlandet, og går rett tilbake i sin sivile jobb. Jeg mener denne hendelsen har gjort meg sterkere psykisk. Man setter mer pris på det som mange kanskje tar for gitt.

Jon Vidar Rønningen er tildelt Forsvarets innsatsmedalje. I begrunnelsen står det at han utviste innsats over det forventede under et meget farefullt oppdrag, hvor hans mot, handlekraft og snarrådighet var avgjørende.

– Jeg er veldig ydmyk og takknemlig for denne medaljen. Jeg synes det er flott at Forsvaret anerkjenner Forsvarets tjenestehunder som medsoldater. Denne anerkjennelsen deler jeg med min tjenestehund Troy. «Aldri alene, alltid trygg».